Døren var åpen. "Velkommen inn" var det noen som hvisket. "Velkommen inn, men du må dytte hardt!". 

Døren var virkelig åpen og jeg dyttet så hardt jeg kunne. Døren stoppet i entregulvet som bulte i en liten topp. Det var kaldt, det luktet mugg. "Velkommen inn" hvisket stemmen igjen. "Jeg er her"....

Jeg presset meg igjennom døråpningen, tråkket forsiktig ned, prøvende på plankegulvet. Det knirket, det ga etter. Jeg holdt pusten, som for å gjøre meg lettere. Neste skritt, forsiktig i det kalde mørke rommet. Jeg gikk forsiktig inn i stuen, inn på kjøkkenet... "Hallo, er det noen her?", hvisket jeg stille, som for å ikke vekke noen. 

 

En ølflaske stod på benken, en asjett og en brukt smørkniv. Matskapet sto åpent, "holdbar til datoen" var for minst 10 år siden. Sukker, kakao, mel, en boks fiskeboller som var begynt å ruste. Smulene på benken var byttet ut med muselort og fugleskitt. Et glass var knust, et kopphåndkle var slengt i fra seg.

På bordet sto en kaffekopp og stolen var trukket ut. Jeg måtte kjenne etter, jeg måtte kjenne om den fremdeles var varm, som om et menneske akkurat hadde reist seg og gått. Mennesket som tilhørte stemmen som hvisket til meg. 

Jeg satte meg på stolen, så meg rundt. Følte hvordan den siste dagen var, den dagen noen kokte seg sin siste kaffekopp, smøret seg sin siste brødskive. Jeg kjente på kaffekoppen, et lite håp at den fremdeles var varm, i alle fall lunken. Jeg lukket øynene som for å se, føle hvem som satt her den siste dagen, etter den aller siste natten i egen seng.

 

Ensomheten og strevet ble for stort, savnet, mørket og kulden som trengte inn. En ny vinter ventet, men til sommeren skulle de vende tilbake, kanskje. Rydde gjøre det koselig, kanskje hogge litt ved, kanskje.

 

Så de bare dro, og kom aldri tilbake...