Vinduer...

Vinduer, som dype svarte tjern er de klistret opp på skjeve værbitte vegger. Vegger som håper at de alltid vil stå der, til evig tid, og vitner om et løfte som ble brutt.

Et løfte fra den gang det var liv, et løfte fra den gang huset ikke bare var et tomt skall. Et løfte som ble inngått den fra første stein i grunnmuren. Kanskje flere hundre år gammelt løfte. Et løfte og en kjærlighet, et liv, en menneskealder, generasjoner.

Med tunge løft ble huset lovet evig tid, det var ingen som trodde at en gang skulle noen bare dra og aldri komme tilbake. Vinduene ventet, ventet på lys, ventet på liv, på latter, på gråt.

Vinduene ventet på at noen skulle varme dem opp fra innsiden, smile og bruke dem som speil. Et barn skulle pusse vekk duggen, lengte til neste dag med glad latter og lek.

Vinduene som en sliten hånd pusset, åpnet for å slippe inn varmen på en solskinnsdag, lukket og trakk for gardinet på en regnværsdag.

Slitne øyne som speilte seg i mørke vinduer, men vind og snø kastet seg rundt som i en evig dans. Slitne øyne, som de tomme vinduene står der i dag, håpet om bedre tider, varme dager, liv, latter, glede.

Gamle vinduer, skjørt glass som et skjørt liv. Vinduene lukkes, døren åpnes, triste blikk den siste gang. En tåre, regnet mot glasset, et siste blikk.

Den gang de bare dro...