Ensom ved bordet

Bordet var vanligvis dekket til fire, så ble det tre, så to og maten smakte ikke så godt da hun satt der alene.
Alene med savnet, tenkte på slitet, men også på gleden, livet, barna, ektemannen.
Huset hun elsket, elsket henne ikke  tilbake lenger.
Det var så kaldt, mørkt, trekkfullt.


Hun ønsket veggene kunne sluke henne, bli venner igjen, elske henne som den gang hun lokket på kyrne og sang på tunet.

Hun tenkte på mannens sterke hender som svingte henne rundt.
Hun tenkte også på den dagen de sluttet å prate og ensomheten tok kvelertak på henne.
Hun tenkte på kjøkkenovnen som varmet og nybakt surbrød.

Hun tenkte på de andre, hun tenkte på barna, naboene, snart var det hennes tur, hennes tur til å følge etter de som bare dro…